Av: debbie lynn elias

Teaterregissør Adam Rapp markerer sin debut som regissørfilm med «Winter Passing». Selv om de går over til film, er Rapps teaterrøtter tydelig eksponert med det som egentlig er et treakters skuespill pluss epilog med tre grunnleggende sett. Også skrevet av Rapp, er historien sterkt avhengig av individuell karakterisering. Men der Rapp tydelig gjør overgangen til og bruken av film er med noen eksepsjonelle bilder som i seg selv setter tonen i hele verket.

Reese Holden er en wannabe-skuespillerinne. Når hun lever fra sjekk til sjekk i New York City, supplerer hun eventuelle magre teaterinntekter med det man tjener på bartender – eller i det minste de pengene som ikke går til å støtte det som ser ut til å være en mer enn sporadisk kokainvane. Reese, sint og alene, viser svært lite menneskelig kontakt og ser ut til å ha frosset følelsene hennes bak et isfjell som er mer isfjell enn det som tok ned Titanic. Hun er alltid på utsiden og ser inn og ser på og deltar aldri eller hører til. Hennes eneste følelse av personlige følelser kommer fra hennes tilknytning til den syke lille kattungen (som hun også bruker som en unnskyldning for sin ensomhet) eller når hun slår hånden i skuffer som selvpåfører smerte for å få seg selv til å gråte.

Reese er et produkt av verdensberømte prisvinnende forfattere, Don og Mary Holden. Reese var fremmedgjort fra familien i flere år, og dro ikke engang til morens begravelse. Et emne hun helst ikke vil diskutere, familien hennes blir til slutt fokus i livet hennes når Reese blir kontaktet av en bokredaktør som tilbyr å betale $100 000,00 for en serie brev skrevet mellom foreldrene hennes da de fridde. I testamentet sitt overlot Mary brevene til Reese.

Med sin siste showavslutning, tomme skap og sleipe rusavhengige kjæreste, samtykker Reese til slutt i å reise tilbake til Michigan med hovedmålet å få brevene og løpe. Men det hun finner ved ankomsten er ikke det hun forventet. Møtt av en kristen rocker som ble snekker ved navn Corbit som bor i barndomshjemmet hennes, får hun vite at det også er en ung kvinne der som heter Shelly. Faren hennes, en gang en kjekk, stolt mann, har gått ned i sitt eget personlige helvete siden kona Marys død. Ustelt og ubarbert bor det eksentriske geniet nå ute i en garasje, selv gjemt bak knuste vinduer og værslitte planker. De tre utgjør familieenheten som Reese mener hun aldri hadde, men alltid ønsket seg.

Reese føler seg enda mer som en outsider i sitt eget hjem, og leter etter kjente elementer fra livet hennes i New York som hjalp henne å rømme og gjemme seg og ikke føle. Når hun kommer opp tom, blir hun sakte trukket inn i nysgjerrigheten og tryggheten blant disse fremmede som nå gjør huset hennes til et hjem.

Zooey Deschanel er selve hjertet i denne filmen. Hennes nyanserte opptreden som Reese snakker mye. Fysisk uttrykksfulle, hennes minste handlinger formidler uskrevne følelser og setter i mange tilfeller tonen i hele scenen. Kjemien hennes med Will Ferrell, som hun spilte sammen med i «Elf» er ubestridelig, og deres samspill her er nesten identisk med det i «Elf». Som Corbit fremkaller Ferrell mye humor i filmen, men det er helt på grunn av hans projiserte barnlige uskyld som kommer fra hans minimalistiske, grunnleggende 1-2-3-syn som fremkaller en foreldretone fra Deschanel. Ferrell som Corbit, viser oss og Reese, barndommens vidunder og en familie hun egentlig aldri har hatt. Amelia Warner går ut av boksen og gir oss to svært forskjellige blikk på Shelly – både som mor og venn. Hennes morsinstinkt dominerer tidlige scener frem til et sentralt øyeblikk med Reese hvor det er et veldig tydelig skifte i rollene. Stilltiende effektiv. Og Ed Harris tar på seg en helt annen rolle som Don Holden. Som den eksentriske og tilsynelatende avfeldige Holden, tvinger han deg til å se hver eneste bevegelse og lytte til hver stavelse, som om han leter etter sannheten.

Eksepsjonelt sterk forfatterskap, Raps dialog er nøkkelen til suksessen til dette prosjektet. Med andre ord, dette er en sit-up-og-betal-oppmerksom film, og en gang på DVD, garanterer jeg at du vil finne deg selv i å spille av scener og dialog om og om igjen. Der ting virket malplassert og ga ett inntrykk tidlig i filmen, lytt godt etter og senere finner du referanser som de tidlige scenene var basert på som nå får ny, sammenhengende betydning. Gode ​​eksempler involverer Reese, kattungen hennes og morens brev, for ikke å nevne Shellys kommentarer om Holdens manglende evne til å skrive, men Reese finner ham hamre løs på nøklene. Det er en autentisitet ved hele verket som er uunngåelig.

Jeg ble spesielt imponert over Rapps kontinuerlige bruk av speilvendte og reflekterende bilder tatt gjennom vinduer og speil. Den tematiske symbolikken bør ikke gå tapt for noen. Og hans oppmerksomhet på visse detaljer - hygienen til karakterene hans og hvordan den utvikler seg med karakterens vekst og utvikling; bruk av farger med Reeses klær og sminke, utvendige bilder av sprudlende dyster grått ispedd stillheten og skjønnheten til en vintersolnedgang over en innsjø – ren perfeksjon. Kameraarbeidet var førsteklasses og ikke noe mer enn steadicam-operatøren George Bianchini.

Selv om det er kjedelig treg på punkter, har 'Winter Passing' en formidlende kraftig familiær dynamikk fra start til slutt. Spørsmål blir stilt og besvart og livet kommer i full sirkel. Vinteren går og så kommer våren. Alt ser alltid lysere ut om våren.

Reese: Zooey Deschanel Corbit: Will Ferrell Shelly: Amelia Warner Don: Ed Harris

Skrevet og regissert av Adam Rapp. Vurdert R. (99 min)