Av: debbie lynn elias

Som dere alle vet nå, er jeg ikke en fan av nyinnspillinger, spesielt når jeg lager en ikonisk, klassisk film på nytt. Vær en film god, dårlig eller likegyldig, det er en grunn til at den er en klassiker, en eller flere grunner til at den er så elsket av verden, og det er grunner nok til å la den være i fred. Men av og til kommer det en filmskaper som ser alle elementene som gjør filmen så elsket i generasjoner, og selv om han er ivrig etter å sette sitt eget preg på eiendommen, har den sunne fornuften og anstendigheten til å hylle originalen, forbli tro mot de elementene som gjorde filmen så uutslettelig i utgangspunktet, og bare gi den en ny kyst av maling for å si det sånn. Det er akkurat det medforfatter/regissør Craig Brewer har gjort med FOOTLOOSE. Å beholde ikke bare integriteten til originalen, men de samme karakterene, spesifikk gjenkjennelig dialog, patenterte dansetrinn og til og med utseendet til visse klær, med Footloose 2011, Brewer og Company gir oss alle berøringssteinene som vi husker og som gjorde at den originale Footloose blockbuster det er, men frisk opp den totale filmen til å tro på noen aktuelle musikk.

Ren MacCormack er en fisk ute av vannet. En videregående skole fra Boston, han har nettopp tatt vare på og sett moren sin gå bort av leukemi. Uten far på bildet ble Ren tvunget til å komme sørover til Bomont, Georgia for å bo hos den eneste familien han har, tanten og onkelen og deres to små jenter. Nå er Bomont omtrent så langt fra Boston som man kan komme. Og jeg snakker ikke geografisk. Når han bor på onkelens ombygde kontor, er livet stille i Bomont, kanskje for stille. Stive portforbud er på plass for tenåringer. Og som Ren raskt får vite når han får en billett, forbyr loven å spille høy musikk. Ingen musikk?? Men det blir verre. Det er ingen dans heller; med mindre det er på kirkemøtene hvor en fyr må danse med moren sin og jenter må være minst 6 tommer unna kroppen. Du kan ikke engang kjøpe øl på søndag, og alle går til den lokale presbyterianske kirken for å bli forkynt for av pastor Shaw. Å ja. Pastor Shaw. En mann som har fingeren på pulsen i fellesskapet og som har fellesskapet under tommelen. Uansett hva pastor Shaw vil, får han. Uansett hva han sier, følger folk. Og til Rens fortvilelse, eller ikke, har pastor Shaw også en datter, Ariel.

Men du vet tenåringer, der det er en vilje, er det vei, og med folkemengden i Bomont er musikk og dans det de ønsker mer enn noe annet. Og takket være eieren av spisestedet ved drive-in, får de spille musikken sin og danse av hjertens lyst med ingen ringere enn Ariel som leder an. Opprørsk, jager alltid dårlige gutter (som den lokale racerføreren Chuck), og har alltid lyst til å danse, Ariel er alt faren hennes ikke vil at hun skal være – noe som ser ut til å fascinere Ren … like mye som han fascinerer Ariel, spesielt når han tar på seg danseskoene ved innkjøringen og skjærer seg løs.

Med sitt James Dean-utseende og byholdning, er Ren eksistens forbannelse for pastor Shaw, rektor på videregående skole og alle gudfryktige foreldre i byen. Hvorfor hvem vet hva slags bråk denne bygutten kan forårsake! Men Ren fortsetter å spørre, 'hvorfor?'. Hvorfor forbudene? Hvorfor restriksjonene? Og så får han vite hvorfor. Tre år tidligere ble Shaws sønn Bobby, sammen med fire andre klassekamerater, drept i en hodekollisjon med en 16-hjuling. De hadde festet. De hadde spilt musikk. De hadde danset. Og i den avsløringen lærer Ren også hva som får Ariel til å tikke.

Ren har allerede blitt venn med fotballaget og hans nye bestevenn Willard, og får en sprø idé. La oss kjempe mot systemet. La oss kjempe mot Shaw. La oss endre lovene. La oss danse. Og resten, skal vi si, er historie.

Å gå inn i skoene til Kevin Bacons Ren MacCormack er ingen enkel oppgave, men Kenny Wormald fyller regningen fint. Wormald, en utdannet danser praktisk talt fra fødselen, var en back-up danser for ingen ringere enn Justin Timberlake som faktisk anbefalte ham til regissør Brewer. Selv fra Massachusetts, er ektheten til Wormalds aksent verdsatt, og på grunn av aksenten skrev Brewer karakteren om slik at han skulle komme fra Boston og ikke Midtvesten som opprinnelig skrevet. Wormald tar avstand fra den ikoniske personligheten til Bacon, og adopterer mer et James Dean-utseende og en attitude med en hardere kant. Der han kommer til kort, er imidlertid i det mer dramatiske aspektet av karakteren, og aldri mer enn i den kritiske scenen til Ren som ber sin sak til dans. Bacon var energisk, oppløftende, entusiastisk. Wormald har en roligere mykere levering som mangler lidenskap, noe jeg synes er urovekkende for en som er så lidenskapelig opptatt av en sak. Men det han mangler med noe av skuespillet gjør han for med dansen sin som er fantastisk.

Like fantastisk, ikke bare med dans, er Julianne Hough. Da vi gikk av dansegulvet på «Dancing With The Stars» og videre til storskjermen (med et stopp i innspillingsstudioet i Nashville underveis), fikk vi en smakebit på Juliannes skuespill i «Burlesque». Men her, som Ariel, får hun en sjanse til å spre vingene og sveve. Og sveve gjør hun. Hough gir Ariel en følelsesmessig ild som bare flammer gjennom hele filmen, men som også bringer en stilltiende sårbarhet som varmer hjertet. Den emosjonelle kompleksiteten til Ariel er et velkomment tillegg til denne FOOTLOOSE, og Hough klarer det, spesielt i noen intense scener med Dennis Quaid. Så river hun bare opp skjermen med dansen. Mens jeg så på henne kunne jeg bare tenke på Lori Who? I den ideelle FOOTLOOSE-verdenen ser jeg Julianne Hough og Kevin Bacon paret sammen.

Det er Miles Teller som stjeler showet, og hjertet mitt igjen. Han imponerte meg i 'Rabbit Hole', men her som Rens beste venn, Willard, slår han den ut av parken. Han er en naturlig. Som Willard er han hinsides sympatisk, kjærlig. Teller gir Willard denne store uskyldige selvtilliten med en nyansert komisk kant. Smilet hans smelter deg bare mens kjemien hans med Wormald er enkel og troverdig, noe som er essensielt for filmen. Og Willard-sekvensen som lærer å danse – uvurderlig!!!!!

Dennis Quaid trer inn som pastor Shaw, men jeg må innrømme at jeg ikke er så imponert over prestasjonen. Han fremstår ikke som en ild- og svovelpredikant som ville ha så total kontroll over et samfunn. Det bare falt pladask. På den annen side er Andie MacDowell et friskt pust som Vi Shaw. Bemerkelsesverdig er at vi endelig får se hennes naturlige skjønnhet, noen få kråkeføtter og alt, i motsetning til i de luftbørstede kosmetiske reklamene som oversvømmer media.

Samskrevet av Dean Pitchford og Craig Brewer, og regissert av Brewer, kan FOOTLOOSE være etter tallene, men tallene øker for 2011. Selv om de er kjent, takket være inkluderingen av litt hip-hop-musikk og naturtro tenåringskarakteriseringer som ikke husker filmen like godt som den originale filmen, vil tenåringer som ikke husker filmen like godt reflektere over filmen. Bemerkelsesverdig er handlingen i Rens kamp for å danse og lengden han går til, sjekker juridiske ressurser, bruker et bibliotek, osv. Brewer og Pitchford gjør disse FOOTLOOSE barna mer utdannede og verdenskyndige, og har noen som bruker hjernen til å komme videre eller få det de vil ha. De løfter intelligensfaktoren til å handle mer enn om gutter, klær, musikk og dans. Touchstone-øyeblikk er alt inkludert, boksluttet av åpnings- og avslutningsdansenumrene som er nesten identiske med originalen, med både den originale Kenny Loggins FOOTLOOSE-sang og Blake Sheltons 2011-versjon (som jeg liker). Det nå beryktede kyllingløpet med traktorer har blitt gjenoppfunnet som dødsløp for skolebusser på en racerbane. Men ikke frykt! Vi har fortsatt traktorer i filmen. Og selvfølgelig fikk vi guttene til å slåss på skoleballet, selv om kampscenen virket mangelfull i stuntkoreografi.

Kostymering er upåklagelig takket være Laura Jean Shannon. Fra Ariels røde støvler til Willards svarte smoking og blå skjorte til Rens røde balljakke og Ariels off shoulder-ballkjole, Shannon beholder det grunnleggende utseendet til originalene, men moderniserer dem for 2011. Willard må ikke lenger ha på seg en rynket skjorte og Ren glinser ikke i metalltråder! (Og hvis du liker FOOTLOOSE-utseendet, er det nå en klesserie som du kan kjøpe på Home Shopping Network. Seriøst!)

Teknisk sett er det ikke noe eksepsjonelt med filmen. Brewer har ikke omfavnet de 'nye teknologiene' som har kommet de siste 27 årene, men holder det grunnleggende, enkelt og greit, og lar musikken og dansen skinne i motsetning til fancy kameraarbeid. Selv om kameravinklene er varierte, spesielt med dansenumrene, er mange identiske med originalfilmen. Tilsvarende komplimenterer Billy Fox’ redigering, selv om den ofte fremstår hakkete, faktisk de hurtigfyrende dansebevegelsene, spesielt i drive-in hip hop-sekvensen. Jeg applauderer fotografidirektør Amelia Vincent for noen vakre bilder og lys. Vincent husker Ariel og Ren i et mørklagt tog i originalen, denne runden, og bringer inn noe kalkulert mykt lys som forbedrer levende farger og eklektisk scenografi. Og den klimatiske skoleballsekvensen ... like magisk som alltid.

Men de virkelige stjernene til FOOTLOOSE er dansene og musikken. Ved å blande kjente sanger fra originalen med noen oppdaterte versjoner og legge til noen nye stykker hiphop og countrywestern, er lydsporet friskt og spennende. Og mens mye av de banebrytende danserutinene og -bevegelsene kan identifiseres med originalfilmen, feirer Jamal Sims-koreografien også styrken og svakhetene til hver av utøverne. Drive-in-sekvensen tillot Wormald å kutte løs med bakgrunnen i streetdans mens vi ser Houghs ballsal og latinske bakgrunn komme gjennom i skoleballsekvensen, pluss et lite nikk til en vals mellom Hough og Quaid. Deretter kaster du inn litt country-linedans, og simmene har alle basene dekket.

Mens jeg sitter her nå, kan jeg ikke la være å lure på hva Carrie Ann Inaba, Len Goodman og Bruno Tonioli ville gi FOOTLOOSE for scoringer. På padlen min gir jeg den 10! Dette er årets feel good-film! Så bryte ut konfettien og støv av de danseskoene! Dette er vår tid – tid for alle å kutte løs – FOTLOOS!!!

Ren – Kenny Wormald

Ariel – Julianne Hough

Willard – Miles Teller

Pastor Shaw – Dennis Quaid

Vi Shaw – Andie MacDowell

Regissert av Craig Brewer. Skrevet av Brewer og Dean Pitchford.